Strategi for polinering 2018
Kunsterisk arbeid for Stokkbakken omsorgsenter Åsen, Levanger kommune.
Direkteoppdrag, konsulenter Annika Borg og Lisa Stålspets.
Arbeid for hage og fellesareal inne. Et ønske om å forene ute og inne området. I hagen er det vektlagt bruk av trær og busker som bærer frukt. Jeg ønsket å framheve dette med å tegne lokale villbier til veggen inne, og en skulptur innspirert av en vill honningbiekube i bronse, montert på en forgyllet stålstang, kombinert med en stubbe av gran som kan fungere som biehotell.
Gipsstøp for bronse, gipsmaker Joseph Carter.
Bronsestøp; Kristiania Kunst & Metallstøberi A/S
Biene er uteskjært av Norsk Vannskjæring A/S.
Mekanisk utførelse og montering av Vamec A/S.
Tilvirking og uthuling av stubbe, Dyrendahl Sag & Høvleri
Tekstarbeid, Eivind Hofstad Evjemo
Stor takk til alle sammen!
Dette skjedde: En gang sa en far, åpen munnen din og lukk øynene og stakk en finger dyppet med honning inne i munnen til sitt barn. En gang på 1600-tallet satte en munk seg ned i klosterhagen for å frisere urtene, mens brødrene var ute i skogen for å sette ut karper i tjernet
(i århundrene etter at munkene forlot klosteret og reiste sørover ble karpene værende og utryddet langsomt alt liv og regjerer i dag alene
i de blikkstille tjern). Det rapporteres fremdeles om eskalerende issmelting og global temperaturstigning, men ettersom det skjer i dypet, i mørket og om natten så skjer det ikke fordi ingen faktisk ser det. I en kystlyngheie bøyde en hornmurerbie en kløverstilk. Dette skjedde: En art undervannskrabber slo seg ned rundt kildene der vulkansk lava flommet ut i glødende, brennende skår dypt ned på havbunnen, der de lever av å gresse på flak av bakerier. En rødlistet tornskate landet på Mykeferja for å hvile vingene. En rødlistet trelerke smalt inn i et stuevindu på et funkishus, bygd med en ny glassteknologi som skal gi beboeren følelsen av å være ute når hun eller han er inne.
I en slåtteng sa en far en gang, åpen munnen din og lukk øynene og stakk en finger dyppet med honning inne i munnen til sitt barn. I en saltsjø fant forskere en bakterie som kunne livnære seg, reproduserte seg i og gjennom arsenikk, et stoff der kun ett gram er nok til å
drepe fem mennesker. Og slik avlyses konseptet om et skaperverk,
sier vitenskapsmennene, for disse arsenikkbakteriene må også betraktes som guds barn. Man har sett en ny forskning på alternative universiteter som studerer hvordan visse insekter, bakterier og planter gjør hva som helst for å leve så langt unna det menneskelige som mulig, slik man lenge har sett at fuglelivet rundt Tsjernobyl har økt jevnt og trutt siden reaktorulykken, rett og slett fordi det ikke er mennesker der. Det spekuleres i om det snart vil oppstå arter som ikke kan ses av det menneskelige øye, som lever parasittisk og stille utenfor det menneskelige. Som ikke kan gjerdes inne, ikke kan forskes på og som heller ikke kan spises eller dyrkes. Det finnes bakterier som kan krype inn i hodene på visse insekter, ta over kroppene deres, ri dem ned i undergangen, før de blomster ut av skallene til sitt verstdyr og blir en vakker plante. Det finnes stadig flere forskere som mener at depresjon er en form for soppinfeksjon, en måte naturen svarer på det pågående angrepet fra menneskeheten, den messende klimakrisen, at tomhetsfølelsen som hjemsøker SKAM-generasjon født rundt år 2000 egentlig er en invasjon av en sofistikert mikrosopp, med den hensikt
å omdanne menneskene til trøtte og utbrente stakkarer med dårlige selvbilder og som ikke kjenner noen lyst etter å drifte framskrittet. I glassene dypt inne i en barndom hakker biene fremdeles mot hullene i syltetøylokket, i vinduskarmene dypt inne i en fars alderdom hakker humlene fremdeles mot vinduet, mot sommerdagens grøde utenfor. Det rapporteres om at rødnebbternen forflytter sin 125-gram tunge kropp 70000 km i løpet av et år, at de hekker i Arktisk, at de nyter høsten langs den Vestafrikanske kysten og dør lett ved bare å slutte å bevege vingene og stupe ned i havet. Det rapporteres om gruvebiller som kan bli fem hundre år og det spekuleres om det handler om dets blindhet, som om samspillet mellom øyet og lyset på en eller annen måte er det som tvinger tiden inn i alt som lever i dagen, og dermed skaper logikken om at man først fødes og så dør. På gårdsplassen foran det vesle huset der noen bor, jager to skjærer, en tredje skjære. De angriper fra takrennen over garasjen, slenger seg over, napper ut fjær, forsøker å hakke ut øynene på den utkårede, den som skal dø. I flere dager pågår torturen, og den stadig mer skadde fuglen kan ses hoppende rundt på tunet, stadig mer stakkarslig, der den forsøker å gjemme seg for de andre under bilen, inne i garasjen, før den en dag endelig blir funnet død, liggende på trappen foran huset, som om
den i et siste forsøk på å overleve hadde søkt nåde hos mennesket. I en slåtteng sa en gang en far, i la oss si i 1880, åpen munnen din og lukk øynene og stakk en finger dyppet med honning inne i munnen
til sitt barn. I et kulturlandskap, i en skog, i et myrterreng, i en grøft eller i en hage rundt et omsorgsenter, i en park ved et rådhus, der trær vokser, der blomster blomstrer, så spres det som uansett spres om du ser det eller ikke, det lever så lenge det kan, før det er død mye lenger. Dette skjedde: et insekt med en flere millioner år gammel kunnskap i vingene, landet i en blomsterkrone, der den forsiktig bøyde den tynne stilken mens den drakk seg uttørst av den søte nektar, før den etter en stund tok sats, spant ut i lyset og ble borte.
Eivind Hofstad Evjemo